Jeg er en av de som er alvorlig syk i Norge, og som ikke har kreft eller en diagnose som er «godkjent». Det vil si det samme som at det nesten er umulig å få hjelp. Det er en evig runddans i køsystemet Norge fører.
Det er som å være på en karusell som aldri vil ta slutt, du får aldri lov til å gå av, og redselen blir bare større og større for hver runde du må sitte på. Med mindre du blir henvist videre til en annen karusell som skal kaste deg rundt et par runder, for å så kaste deg videre til neste karusell som ikke er noe bedre.
Først må jeg stå 3 mnd i kø for å komme til en legetime som som har en egenandel på over 300kr og som sier at alt er fint, enda jeg gråter av smerte og sier at noe er alvorlig galt med meg.
Denne legen henviser meg til en annen spesialist som har kø på 1,5-2 mnd og enda en egenandel hvor jeg får det samme svaret som sist.
Deretter er det tilbake til begynnelsen før man skal ut på den evige reisen i Norges helsesystem.
Det er alltid de samme svarene å få tilbake, men jeg vet de kan mer om dette tabu lagte temaet jeg går under. Jeg vet det er vanskelig å være lege i Norge når visse temaer ikke skal snakkes om og at du blir fryst ut av legemiljøet om du prøver å gå mot teorien og «faktaene» som er skrevet i de utgåtte lege bøkene som brukes.
Lavt stoffskifte er det jeg og mange kvinner har, og det er på tide at det norske helsevesenet står opp for kroniske immunsvikt sykdommer som Borreliose, ME, lavt stoffskifte, høyt stoffskifte, Fibromyalgi, osv. Det kryr av uføre mennesker som har nettopp disse diagnosene og som ikke får den hjelpen de krever og betaler for. For er det ikke det skattepengene våre egentlig går til? De blir møtt med sterk motstand av leger som har nesen så i sky og som får disse syke menneskene til å tro at de er gale og at de bare innbiller seg ting. Det er virkelig umulig, med mindre du pantsetter huset ditt, bilen din og alt du eier, eller vinner i lotto. For ja, det er dyrt å være syk i Norge når du ikke får den hjelpen du krever i det «fantastiske» systemet vi har som er fylt med arroganse innenfor dette temaet. La oss bli like gode på dette som vi er på kreft.
Dette er sykdommer som stadig blir større. De sprer seg verden over og som Norge sier, så må vi alltid være forberedt på det som kommer av infeksjoner, epidemier og bakterier i fremtiden. Det er på tide å prioritere disse sykdommene også, da det aldri har vært så mange mennesker med en diffus ME- diagnose. Mennesker tar livet av seg hver eneste dag fordi de har så vondt.
Unge som gamle, dette er ikke noe nytt for oss. Det er på tide å høre, forstå, prøve, lære og hjelpe hverandre.
Jeg er 20 år og kommer mest sannsynligvis aldri til å kunne studere 100%, jobbe 100%, ei aldri kunne få barn da jeg har nok med meg selv og kan risikere et veldig sykt barn. For ja, mye av dette er overførbart, og jeg har mest sannsynligvis fått dette av mamma som også er alvorlig syk med akkurat det samme. Borreliose og Lavt stoffskifte ++++.
Jeg har fått en fantastisk fastlege som jeg bøyer meg i støvet for. Som møter meg med varme og forståelse enda hun ikke kan alt for mye om temaet. Jeg takker alle de fine legene som hjelper meg i det private og som møter meg med tro, takk for at dere vil høre på en syk jente som har store drømmer om å gjøre en forskjell for mennesker i samme sko. Jeg vet det forskers på og jeg vet det vil skje endringer, men nå må vi begynne å tro på hverandre og ikke kalle alle for løgnere.
Det norske systemet klager på alle «latsabbene» som «snylter» på systemet vi har. Disse menneskene må «snylte» fordi de ikke får den hjelpen de trenger til å komme seg på beina.
Jeg er ung, ikke dum. Jeg er klok, og veldig snill. Jeg har tro, og jeg vet det skal gå bra til slutt, men jeg finner meg ikke i bullshit. Det er på tide å legge arrogansen til side.
The post Det er dyrt å være syk i Norge appeared first on ELLEblogg.no.