Illustrasjon hentet fra Jennie Lombardos instagram. Bildet føltes på et vis ganske så passende.
En skikkelig mann, en sånn man vil kjenne, en sånn man vil ha, en sånn man vil være (om man er mann, seff). Være en mann, en MANN med store bokstaver, for det å være mann er og har alltid vært et kvalitetsstempel kun i kraft av selve manndommen. Litt rart det da. For hva er egentlig bare en mann, annet enn et kjønn med kjønnsdeler som dingler i ulik lengde ned mellom beina.
Jeg har flere bra menn i livet mitt; pappa er hel ved, brodern er livvakten min og jeg har kompiser som er ålreite, kule, smarte og hysterisk morsomme.
Jeg kjenner ikke så mange ubra menn. Men jeg har vært borti dem, som ung og voksen.
Ja, dere, den ungdommen. Den gang menn var gutter, og kvinner var jenter. Vi trodde vel vi visste mye, visste bare pittelitt. Jeg var tretten år og gikk bortover Hosleveien på vei hjem fra skolen. Jeg hadde briller, kort bolleklipp på grunn av et feilslått forsøk på å få en trendy Posh spice-hårklipp og et par valpefettkilo som ga meg god isolasjon for kulde, men ingen beskyttelse mot verden. Med andre ord var denne perioden langt fra mitt livs “prime”. Jeg var usikker og egentlig ganske redd for alt, alle og ingenting. Mens jeg gikk på grusvei og stier gjennom små skogholt (det er landlig på Hosle) spøy et par smågutter ut alle skjellsord de kunne komme på. De var vel ti år og skreik hore, fitte og kjerring. De var jo så klart ikke menn, bare noen små drittunger som fant en eller annen form for spenning i å lire av seg de kjipeste kvinnebeskrivelsene de kunne komme på. Men i dag er de menn, disse tre små gutta som lo seg skakk av å kalle meg fittekjerring.
I Balders gate på Frogner var det fest da jeg var litt over tjue. En venninnes kompis, som jeg overhodet ikke kjente, sa at jeg ikke burde kle meg sånn som jeg gjorde fordi jeg isåfall burde hatt mye tynnere bein (litt rart, for aldri tenkt på beina mine som særlig brede, kraftige eller feite, men meg om det). Jeg sa “så slemt sagt” til fyren, og gikk på do og gråt. Han var kanskje ikke mann helt ennå, men på god vei. I dag er han mann.
Da jeg bodde i New York hang vi mye på utestedene rundt 10. aveny. En kompis fortalte meg at vennene mine ventet i en bil utenfor utestedet, og at alle skulle på nach. Jeg ble med kompisen til bilen, men der var det ingen. Bare meg og han. Han prøvde seg, jeg sa “nei, jeg vil ikke”, men til ingen nytte. Han fortsatte ganske iherdig og det måtte et slags talentløst kickboxing-spark og hyling til før han skjønte tegninga, og lot meg slippe ut av bilen. Han var minst 25 år gammel, og absolutt en mann der han sto i 27. gate og ropte “Jeg veit du egentlig vil” etter meg.
Det finnes flere historier fra livet mitt. De tre jeg nevner her varierer åpenbart i alvorsgrad, og jeg er sårt klar over hvor mye verre det kan være. Men jeg syns ingen av dem er innafor eller blottet for alvor heller.
Alle guttebarn blir gutter, gutter blir menn. En ung gutt kalte meg hore, en gutt på grensen til å bli mann mente han hadde noe med hva jeg gikk kledd i og en mann syntes jeg burde ligge med ham fordi jeg satte meg inn i et kjøretøy jeg trodde vennene mine var i. Jeg har unnskyldt dem mange ganger med diverse forklaringer. Det har sikkert du også ubevisst eller bevisst mens du leste.
Kanskje har du ikke opplevd noe du syns er ugreit, kanskje har du vært i en skjellsettende situasjon som hugger deg i to – til et før og et etter. Jeg føler isåfall så vanvittig med deg. Jeg føler med oss alle – for kvinner flest har opplevd en poengtering av at det å være vårt kjønn er ensbetydende med å være hore, at det er uproblematisk å bruke stygg og frekk kjeft for å få oppmerksomhet eller at kvinners kropp er et leketøy.
Selv har jeg aldri kalt en gutt horebukk eller hestkuk på jævelskap, jeg har aldri sagt noe kjipt til en fyr jeg ikke kjenner for å såre ham, jeg har aldri tatt et godt grep i skrittet på en dude jeg ikke har noen intim relasjon med og jeg har aldri tvunget meg på en mann som ikke ønsker action.
Hvorfor er jeg sånn, og hvorfor er noen av dere sånn som dere er? Er det en naturlighet i å tillate seg hva det skulle være som kommer med kjipe holdninger i ung alder eller er det sleivete oppførsel og brusing med fjæra foran guttegjengen? Makt? Ondskap? Barnslighet? Hjerneskade? Hva er det liksom.
For noen ting som noen av dere gjør gir meg lyst til å marsjere helt til dere endelig forstår at kvinner aldri er som fotballen deres – til å leke med. Andre ganger tenker jeg oppgitt at en marsj ikke fører med seg noe som helst annet enn at man oppnår dagens skrittmål, og at drøyere ting må til. Som en kollektiv hypnose på mannfolka som ikke evner å høre, anerkjenne og respektere oss og det vi sier.
Dere som er sånn, som kaller henne en hore på grunn av påkledning eller en oppfatning om at du har noe med hvor mange hun velger å ligge med, som drar av dongen selv om dere har avtalt å bruke beskyttelse (sak her), som tar bilder av nakne damer uten at de vet det, som ikke klarer forstå at samtykke er den enkleste ting å forstå, som går over streken selv om hun har gjort deg oppmerksom på hvor grensa går, dere er selvfølgelig menn alle sammen, men alt annet enn bra.
Og den manndommen deres – den eksisterer faktisk ikke uten verbet bra foran substantivet mann.
The post MANNDOMMEN appeared first on ELLEblogg.no.