Her kommer teksten jeg skrev til Mot i brystet-saken i sist nummer av ELLE. Dette er egentlig en sak jeg har drømt om å ha på trykk lenge, sikkert fordi jeg er litt pr-kåt, hehe, men også fordi det er stas at noe jeg mange ganger har tenkt har vært stygt får flashe seg som bare det i et magasin som har betydd mye for meg.
Jeg husker kosekluten min, lukten av desinfisert sengetøy, plast- slanger som gikk inn i diverse maskiner i en ende, og meg i den andre. Og hosten. Den ble kraftig etter den første operasjonen. Det var en av to ganger en skalpell ble presset mot huden på brystet og etterlot ei blodstripe fra halsgrop til rett nedenfor ribbeina. En av to ganger brystbenet ble skåret over med sag og mitt bankende hjerte ble blottlagt for kirurgen. En av to ganger jeg våknet omtåka med bandasjert bryst – redusert der og da, men forbedret for alltid. Mamma sier høytidelig at kirurgen ga meg livet. Det krevde altså tre mennesker for å gi meg livet. Mamma og pappa i sengehalmen, og legen i operasjonssalen. Hosten buldret nede i halsen og steg opp og ut som en liten eksplosjon. Jeg var sju år og livredd for å sprette opp stingene på det tjue centimeter lange såret på brystet mitt. Jeg holdt flere håndklær for brystet, og når hosten presset brystet ut, presset jeg håndklærne inn.
Sånt småtteri måtte til. Som at jeg måtte ha på nummende Embla-krem før enhver sprøytespiss fikk nærme seg huden min, krevde et visst type plaster eller en spesiell sykepleier til å ta blodprøve. Slike ting som ikke egentlig gjør ting mindre vondt, men er formildende element som gjør alt mer overkommelig. De små var Embla-krem og plaster, de betydningsfulle var selvfølgelig mamma og pappa. Som da de var hos meg da de fjernet drenene den ene gangen, men ikke fikk være der den andre. Da de var hos meg gikk alt fint. Gangen de ikke var der er et av de mest smertefulle øyeblikkene i mitt liv.
Da jeg var liten, var jeg et hjertebarn. Som voksen er jeg en GUCH (kort for Grown ups with congenital heart defects). Ikke like mye shwung over den beskrivelsen. Helt konkret gjør hjertefeilen at jeg har halve kapasiteten til et funksjonsfriskt menneske, og jeg føler meg ofte mislykka når jeg løper på tredemølla. Jeg har kjent på egne begrensninger hele livet, men til syvende og sist alltid mestret mer enn jeg selv trodde. Jeg går årlig til kontroll på Riksen, tar utholdenhetstest hvor jeg sykler på en ergometersykkel av 1998-årgang, mens EKG-maskinen printer ut side etter side med linjer som viser hjertets aktivitet. Både legen og sykepleierne er begeistra over hvor bra formen er. De siste årene har legen kommet med følgende utsagn etter ultralyd av hjertet: «Dette er nydelig.» Han snakker medisinsk om klaffer og blod- omløp skapt av kirurg Harald Lindberg, men jeg blir likevel glad for at noen kaller mitt feilfulle hjerte nydelig. Fakta er jo at jeg er misdanna. Men hva er det å tenke? Jeg er bare sånn her. En kvinne med tre hjertekamre, i stedet for de vante fire.
Operasjonene ga meg et stort arr. Det ser litt ut som om en hai har tatt et jafs av meg. En klassekamerat på barneskolen lurte på om jeg hadde en meitemark under genseren. Jeg ble fortvila, gråt og bar meg til mamma. Som sekstenåring spurte jeg henne i fullt alvor om arret var grunnen til at puppene mine ikke ble større enn en A-cup. Jeg hadde en teori om det nemlig, for det var en trøst i at det var en årsak til at puppestørrelsen bare sto på stedet hvil. Iblant dunker det i arret, som om det har sin egen puls. Jeg kjenner fortsatt stingene som holdt meg sammen. Selv om det er en million dager siden de ble sydd i meg, en million dager siden de ble dratt ut. I årene etter den siste operasjonen gjorde det vondt. Alle andre jeg har sett har en tynn strek etter sine strabaser på et sterilt operasjonsbord, som om de bare var tegnet på med en hudfarget blyant. Mitt var rødt og hovent. Lå jeg på siden var det ekkelt, fordi arret ble most. Solte jeg meg begynte det dunke, klø og krible av ubehag. Jeg elsker sol, arret mitt er åpenbart ingen fan. Strakk jeg meg raskt kunne jeg kjenne en rykning i huden, for ikke strekk på noe ustrekkelig liksom. Kom jeg eller noen borti det, om enn bare med en fingertupp, skjøt smerten ut av arret og gjennom kroppen min. I mer enn ti år har hudleger presset sprøyter gjennom hud som føles som ugjennomtrengelig betong for å gjøre det mindre hovent. Nå er det bare et lite rødt parti igjen som fremdeles gjør vondt.
Jeg har blitt pirka på og beglodd av fremmede, og reagerer på de som tar på meg – men forstår selvfølgelig at folk spør og lurer på hva som har skjedd. Men lenge føltes det invaderende at noe så privat skulle være synlig for alle. Hjertet og arret mitt er det såreste og næreste jeg har, det er bare mitt. Derfor viste jeg aldri arret før. Men en dag sluttet jeg å skjule det, dro på shopping og kjøpte utringede plagg jeg til da bare hadde drømt om å gå i. Jeg innså at arret mitt ikke er noe å gjemme bort, for dét arret innebærer har jo i stor grad gjort meg til den jeg er. Det er bra å vise fram annerledeshet. Og tada! – dette er min. Det er også et symbol på det vonde jeg har opplevd og tålt, men også overlevd. Det er rart, fint og gjør at jeg iblant føler meg som et supermenneske, selv om jeg er alt annet. Det er kanskje oppturen i å ha vært nærme døden, for det gjør meg boblende glad for å være til. Jeg er trygg i vissheten om at det er godt å leve, selv når det gjør vondt.
Jeg holder ofte på brystet mitt. Det er blitt en refleks å passe på det. For jeg husker hosten jeg trodde skulle få såret til å sprenge, og hvor reelt det faktisk føltes at jeg kunne revne i to. Jeg kjenner lukten av et gjensydd sår, og smerten da de tynne trådene ble dratt ut av kroppen min. Da stingene forsvant, skulle jeg holde meg sammen selv. Det har jeg og kroppen min gjort. Det gjør meg stolt.
Foto: Thomas Qvale
The post MEG OG ARRET I ELLE appeared first on ELLEblogg.no.