En skikkelig mann liksom, en sånn man vil kjenne, en sånn man vil ha, en sånn man vil være (om man er mann, seff). Være en mann, gjerne MANN med store bokstaver, for det å være mann er et kvalitetsstempel kun i kraft av selve manndommen.
Nei, sånn er det ikke. For hva er egentlig bare en mann, annet enn et kjønn med kjønnsdeler som dingler i ulik lengde ned mellom beina.
Jeg har bra menn i livet mitt; pappa er stødig som et fjell, brodern hadde gått i krig for søsteren sin og jeg har kompiser som er ålreite, kule, kjekke, smarte og hysterisk morsomme.
Jeg kjenner ikke så mange ubra menn. Men jeg har vært borti dem. Da jeg var tretten år gikk jeg hjem fra skolen. Det bemerkes at denne perioden for øvrig var den mest ukomfortable og usikre perioden i mitt liv. I tillegg var jeg ærlig talt i den styggeste perioden av mitt liv, tenk kort bolleklipp med lugg, briller og en god del valpefettkilo for mange. Så det hjalp cirka null på selvtilliten, kan du si. Mens jeg gikk bortover Hosleveien spøy et par smågutter ut alle skjellsord de kunne komme på. De var kanskje ti år, og de skreik hore, fitte og kjerring. De var jo så klart ikke menn, bare noen små drittunger som fant en eller annen form for spenning i å lire av seg de kjipeste kvinnebeskrivelsene de kunne komme på. Men i dag er de menn, disse tre små idiotene som lo seg skakk av å kalle en ung jente hore og få henne til å gråte.
På fest i tjueårsalder sa en venninnes kompis at jeg overhodet ikke burde kle meg sånn som jeg gjorde fordi jeg isåfall burde hatt mye tynnere bein (litt rart, for aldri tenkt på beina mine som særlig brede, kraftige eller feite, men meg om det). Jeg sa “så slemt sagt” til fyren, og gikk på do og gråt. Han var kanskje ikke mann helt ennå, men på god vei. I dag er han mann.
Da jeg bodde i New York fortalte en kompis at vennene mine ventet i en bil utenfor utestedet og at alle skulle på nach. Jeg ble med kompisen til bilen, men der var det ingen andre enn meg og han. Han prøvde seg, jeg sa “nei, jeg vil ikke”, men til ingen nytte. Han fortsatte, og det måtte et lite kickboxing-spark og iherdig hyling til før han skjønte tegninga, og lot meg gå.
Selv har jeg aldri ropt horebukk eller hestkuk til en gutt på jævelskap, jeg har aldri sagt noe for å såre en fyr jeg overhodet ikke kjenner, jeg har aldri tatt et godt grep i skrittet på en fyr jeg ikke har noen intim relasjon med og jeg har aldri tvunget meg på en fyr som ikke ønsker action.
Hvorfor er jeg sånn, og hvorfor er noen av dere sånn som dere er? Er det en naturlighet til å tillate seg hva det skulle være som kommer med kjipe holdninger i ung alder eller er det sleivete oppførsel og brusing med fjæra foran guttegjengen? Makt? Ondskap? Hjerneskade? Hva er det liksom.
Dere som er sånn, som kaller henne en hore på grunn av påkledning eller en oppfatning om at du har noe med hvor mange hun velger å ligge med, som drar av dongen når du og dama har avtalt å bruke det (sak her), som tar bilder av nakne damer uten at de vet det, som går over streken selv om hun har gjort deg oppmerksom på hvor grensa går, dere er kanskje menn, men alt annet enn bra.
Og den der manndommen deres – den eksisterer faktisk ikke uten verbet bra foran substantivet mann.
The post MANNDOMMEN appeared first on ELLEblogg.no.