Jeg har noen tanker og følelser inni meg som så gjerne vil ut. Som jeg har så lyst til å forklare til både dere som leser denne bloggen, men også til alle dere andre. Hvem nå enn dere andre er. Eller jeg vet hvem noen av dere er. Men jeg vil helst ikke at dere skal lese de. For tenk om jeg fremstår som svak. Jeg som liksom skal være så sterk hele tiden. Så fremgangsrik, så flink, så modig, så kul, så.. ALT.
Hva skal man med alt dette? -tenker jeg ofte. Hva skal man med dette ene livet som raser så fort forbi? Jeg skulle jo bli noe helt annet. Det var ikke her jeg skulle være.
Når jeg lukker øynene mine om natten for å sove, ser jeg for meg en fugl høyt der oppe på himmelen. Den er så fredfull og på vei et sted. Du vet en av de mørke skyggene du ser på himmelen om sommeren, når du ligger lykkelig og fornøyd på en solseng og syns livet er helt fantastisk. Den fuglen som svever høyt over deg. Som skygger for solen. Bare for et sekund, men lenge nok til at du kikker opp på himmelen og tenker “så deilig det må være å være den fuglen som bare svever høyt der oppe og nyter livet”. Jeg ser den fuglen så ofte. Som et tegn på at jeg burde vært den fuglen. At jeg burde vært på vei et sted.
Jeg skulle ikke sittet her. Jeg skulle vært der ute! Der hvor livet skjer. Der drømmer blir til virkelighet. Drømmer blir ikke til virkelighet her. Halvt nede i en cava-flaske på en fredagskveld er drømmen her, men vanligvis er den altfor langt borte. Ikke ser jeg noen fugler som svever her heller. De fuglene har skjønt det og er ikke her. Men jeg er her og jeg må være her. Her er livet. Men hva skal jeg gjøre med det livet her? Når det er “her”, og ikke “der” livet mitt er. Norge skal liksom være det mest perfekte landet å bo i. Norge er velferdsstaten alle skryter av. Vel Norge er bra for de som har så mye penger at de kan gjøre akkurat hva de vil, når de vil. Men Norge er ikke bra for oss drømmere uten en eneste krone i banken. Jeg har i bunn og grunn alle forutsetninger for å være lykkelig, men har man alltid alle forutsetninger for å lykkes?
Jeg husker meg selv som 22-åring! Så mye driv jeg hadde, så mye pågangsmot og alle de drømmene. Jeg skulle bli redaktør jeg. Jeg skulle være hun dama med bein i nesa og stort kontor med masse viktige papirer slengende rundt. Hun som hadde så mye å gjøre, så mye å fikse. Hun som var så viktig at hun antageligvis ville fått en av sidegatene på Karl Johan oppkalt etter seg. Som alltid gikk med høye hæler, kjørte kul sportsbil og hadde syv forskjellige elskere. En for hver dag i uken. For ingenting kunne hindre henne i å gjøre det hun ville. Hennes drømmer gikk alltid i oppfyllelse. For så sterk var hun, at hun ikke så de utspekulerte gribbene rundt henne. Hennes ambisjoner kunne ikke måles med andre, for hun var så sterk som person at hun gadd ikke bry seg om andre. Hun skulle jeg være. Eller kanskje ikke akkurat sånn. En litt mer bløthjertet versjon med kun én elsker hadde holdt. Men hva skjedde?
Er jeg lykkelig? Veldig ofte! Er jeg stolt over de tingene jeg har fått til de siste åtte årene? Absolutt! Er det nok til å være fornøyd med seg selv? Absolutt ikke! Vil jeg gjøre mer med livet mitt? Så absofuckinglutely som hun i Pretty Woman ville sagt! Kommer jeg til å få til mer med livet mitt? Jeg håper det..
Jeg tror jeg trenger en ny jobb! Men hva skulle det vært? Noe som ikke har med mote å gjøre? Men det er jo alt jeg drømmer om å gjøre! Noe som har med mote å gjøre? Jeg elsker denne bloggen her, men jeg kan ikke leve av en blogg resten av livet! Så hva skal jeg gjøre da?
Også ser jeg den fuglen igjen. Som er på vei et sted. Jeg er også på vei et sted. Noe i 2017 kommer til å gi livet litt mer mening igjen. Tror dere ikke det?
The post 00.00 appeared first on ELLEblogg.no.